Utlegninger av Paul Celans diktning

Innledning

Denne artikkelen introduserer diktningen til den rumenskfødte Paul Celan (1920–1970) – en tyskspråklig, jødisk dikter fra Bukovina (dengang en del av Romania, nå i Ukraina) – for lesere som ikke kjenner hans verk. Den gir en oversikt over forfatterskapet og en kritisk innføring i dets sentrale temaer og utvikling.

Biografi og bakgrunn

Paul Celan regnes allment som en av det tyvende århundrets viktigste diktere. Innenfor tyskspråklig lyrikk plasseres han gjerne ved siden av Friedrich Hölderlin.

Celan ble født inn i en jødisk familie i det som i dag er Tsjernivtsi i Ukraina (dengang en del av Romania; kjent som Cernăuți på rumensk og Czernowitz på tysk). Dette flerspråklige og flerkulturelle miljøet utgjorde en viktig bakgrunn for utviklingen av hans poetiske språk.

Under den annen verdenskrig ble foreldrene deportert og omkom i leire (faren døde av sykdom, moren ble skutt), og han selv ble sendt til en arbeidsleir. Denne erfaringen ble en avgjørende begivenhet som la grunnlaget for hans diktning.

Etter krigen bodde han i Bucureşti og Wien, før han slo seg ned i Paris, hvor han fortsatte å skrive på tysk. Selve beslutningen om å fortsette å skrive på det som kunne kalles «bødlenes språk», utgjør i seg selv en sentral etisk spenning i hans verk.

Stilistisk utvikling

Tidlig periode (sent 1940-tall–1950-tallet)

Sterkt påvirket av surrealismen er mange av diktene forholdsvis billedrike. Samtidig er allerede en fornemmelse av språklig brudd og oppløsning til stede.

Mellomperiode (sent 1950-tall–tidlig 1960-tall)

En prosess med symbolistisk fortetting intensiveres, og språket blir strammere strukturert og flertydig. Diktene blir gradvis vanskeligere å tolke.

Sen periode (sent 1960-tall–1970)

Diktene konvergerer mot ytterst korte fragmenter, og selve diktformen begynner å bryte sammen. Neologismer, fagterminologi og mystiske elementer – særlig fra jødisk mystikk – trer tydeligere frem, og diktene nærmer seg tilstanden som «kryptiske koder».

Tyskspråklige diktsamlinger

Enkeltbind

De viktigste tyskspråklige diktsamlingene av Paul Celan, utgitt i hans levetid og posthumt, er følgende:

«Der Sand aus den Urnen» (Sanden fra urnene) (1948; trukket tilbake etter utgivelse)
«Mohn und Gedächtnis» (Valmue og minne) (1952)

«Von Schwelle zu Schwelle» (Fra terskel til terskel) (1955)
«Sprachgitter» (Talegrille) (1959)
«Die Niemandsrose» (Ingenmannsrosen) (1963)
«Atemwende» (Åndedrettsvendingen) (1967)
«Fadensonnen» (Trådsoler) (1968)
«Lichtzwang» (Lystvanget) (1970)
«Schneepart» (Snødelen) (posthumt, 1971)
«Zeitgehöft» (Tidsgården) (posthumt, 1976)

Samlede dikt

Enkeltbindet «Die Gedichte. Neue kommentierte Gesamtausgabe» (Diktene. Ny kommentert totalutgave), redigert av Barbara Wiedemann og utgitt av Suhrkamp Verlag i 2018, er den mest pålitelige og omfattende kommenterte utgaven av Celans diktning. Den inneholder ikke bare samlingene utgitt i hans levetid, men også posthume dikt og tidligere upubliserte tekster. Hvert dikt er ledsaget av detaljerte kommentarer, noe som gjør den til en uvurderlig ressurs for tolkning av Celans verk, som ofte forutsetter omfattende kontekstuell kunnskap.

Oversettelser

Celans diktning er oversatt til store språk som engelsk, fransk, italiensk, spansk, portugisisk, russisk, polsk, dansk, svensk, norsk, japansk og koreansk, med utgaver på hvert språk som dekker nær sagt hele hans forfatterskap.

Celans diktning er i høy grad språkavhengig: neologismer, etymologiske nyanser og klanglige virkninger utgjør en sentral del av meningen. Dette gjør oversettelse prinsipielt vanskelig på ethvert språk, og tolkningene varierer ofte betydelig fra oversetter til oversetter.

Norske oversettelser

Den mest omfattende og akademisk pålitelige oversettelsen på norsk er Øyvind Bergs utvalg «Etterlatt». Den inneholder ikke bare sentrale dikt fra Celans tidlige til sene periode, men også prosa, og er rikt utstyrt med Bergs etterord og noter.

Utvalget ble første gang utgitt i 1996 på Kolon forlag, og kom i revidert og utvidet utgave i 2005, og i en kommentert standardutgave i 2020.

Digitale tekster

Selv om Paul Celans verker fortsatt er opphavsrettsbeskyttet, er noen av hans tyskspråklige dikt tilgjengelige på nett via autoriserte plattformer og arkiver. Følgende nettsteder tilbyr utvalgte tekster og tilhørende materiale:

Projekt Gutenberg
- Et nettsted som samler klassiske verk
Zeno.org
- Et digitalt bibliotek som dekker tysk litteratur og filosofiske tekster
Lyrikline
- En plattform der brukere kan lese dikt mens de lytter til opptak; inneholder tekster til Celans dikt sammen med lydopptak av dikteren selv

Tidlig hovedverk: «Todesfuge» (Dødsfuge)

Paul Celans mest kjente dikt, «Todesfuge» (Dødsfuge), ble skrevet omkring 1944–1945, senere revidert og tatt inn i samlingen «Mohn und Gedächtnis» (1952).

«Todesfuge» tar det nazistiske Holocaust som sitt sentrale tema, og benytter, som tittelen tilsier, en musikalsk struktur av gjentagelse modellert etter fugen.

Den tilbakevendende frasen «svart daggrymelk» (Schwarze Milch der Frühe) kan tolkes som et uttrykk for den hverdagslige virkeligheten av fortvilelse og død i konsentrasjonsleirene.
I diktet tegnes det en kontrast mellom Margarete med sitt gylne hår som symboliserer tysk kultur, og Sulamith med sitt askeaktige hår som representerer de jødiske ofrene.

Frasen «der Tod ist ein Meister aus Deutschland» (døden er en mester fra Tyskland) kan tolkes som et uttrykk for den tekniske raffinement ved massedrapet under nazismen, særlig det industrialiserte dødssystemet i konsentrasjonsleirer som Auschwitz.

Tysk originaltekst av Paul Celans «Todesfuge»:

Todesfuge (Paul Celan)

Kulminasjonen i mellomperioden: «Engführung» (Stretto)

Paul Celans dikt «Engführung» (Stretto) er et av de sentrale verkene fra hans mellomperiode og ble tatt inn i samlingen «Sprachgitter» (Talegrille) fra 1959. Diktet er skrevet mot bakgrunn av Holocaust og morens død som både personlig og historisk traume, og er bygget opp gjennom et ytterst komprimert poetisk språk.

Tittelen «Engführung» viser til den musikalske teknikken stretto i en fuge, der et tema overlapper seg selv før det er fullført, og dermed intensiverer tetthet og spenning. I dette diktet er fortidsminner og nåtidens språk lagvis sammensatt i en tilsvarende komprimert struktur, noe som krever en presserende og oppmerksom lesemåte.

Diktet åpner med en slående besverging av en tilbakevending til et bestemt «sted»:

Verbracht ins / Gelände / mit der untrüglichen Spur:
(Ført inn i / terrenget / med det ufeilbarlige sporet:)

Her betegner ikke «terrenget» (Gelände) et bestemt geografisk sted, men peker snarere mot et sted for historisk traume, symbolisert ved konsentrasjonsleirene. Ved å unngå egennavn fremstiller Celan dette som et universalisert rom av tap og minne.

Gjennom hele diktet fragmenteres språket radikalt og skyves mot taushetens terskel. For eksempel:

Gras, auseinandergeschrieben.
(Gras, skrevet fra hverandre.)

I denne linjen blir til og med «graset» – et bilde på natur og liv – brutt fra hverandre av selve språket. Meningens kontinuitet forstyrres, og dette speiler Celans overbevisning om at det tradisjonelle lyriske språket etter Holocaust ikke lenger kan forbli intakt, men må gjennomgå en prosess av brudd.

I de senere avsnittene opptrer bilder som aske og natt i ytterst redusert form:

Asche. / Asche, Asche. / Nacht.
(Aske. / Aske, aske. / Natt.)

Disse ordene, skrellet ned til sitt bare minimum, avviser detaljert representasjon og fortetter samtidig sporene av historisk vold.

På denne måten fungerer «Engführung» mindre som et medium for å formidle mening enn som et sted der et knust språks spor er innskrevet. Snarere enn å tilby forståelse i konvensjonell forstand tvinger diktet leseren til å traversere sitt «sted» i selskap med ordene, og åpner mot en pågående minneprosess som motstår avslutning.

Tysk originaltekst av Paul Celans «Engführung»:

Engführung (Paul Celan)

Neologismers flertydighet

Paul Celan strekker det tyske språkets ordlagingsevne til sine yttergrenser. Hans sammensetninger og neologismer bærer ofte flere meningslag simultant.

Et bemerkelsesverdig eksempel er tittelen på samlingen «Lichtzwang» (Lystvanget). Den kan tolkes som en neologisme som spiller på det psykoanalytiske begrepet «Wiederholungszwang» (gjentagelsestvang), foreslått av Sigmund Freud, som viser til den ubevisste tvangen til å gjenta. Tittelen smelter sammen «Licht» (lys eller åpenbaring) med «Zwang» (tvang eller vold).

Begrepet «Niemand» (Ingen)

I Paul Celans verk er «Niemand» (Ingen) et sentralt begrep i hans poetikk, tydeligst artikulert i «Die Niemandsrose» (1963) og i diktet «Psalm». Begrepet betegner ikke simpelthen negasjon eller fravær, men bærer multiple meningslag i innbyrdes spenning.

For det første opptrer «Ingen» som en henvendelse til en fraværende Gud. Linjen «Lovet være du, Ingen» (Gelobt seist du, Niemand) i «Psalm» utgjør en paradoksal bønnehandling etter sammenbruddet av tradisjonelle teologiske sikkerheter i kjølvannet av Holocaust.

Samtidig betegner det Holocausts ofre, som ble fratatt sine navn og utslettet fra historien. Redusert til «ingen» eksisterer de utenfor minnet. Celans diktning henvender seg til slike skikkelser i et forsøk på å gjenvinne sporene av tapte stemmer.

Endelig er «Ingen» ikke rent intet, men er knyttet til «intet» (Nichts) som grunn for poetisk skapelse. I negasjonens ytterpunkt begynner muligheten for et nytt språk å ta form.

Slik betegner «Ingen» hos Celan ikke bare fravær, men også et ytterst språklig rom der diktet søker et møte med den andre gjennom stillhet.

Mystiske elementer

Sene dikt innlemmer elementer fra jødisk mystikk (kabbalah), særlig motiver som Navnet, stillheten og den skjulte Gud. Disse er ikke bare religiøse temaer, men er nært forbundet med problemet om gudsfraværet og språkets grenser i etterkant av Holocaust.

I kabbalistisk tenkning er det guddommelige Navn skjult og kan ikke uttales fullt ut. Tilsvarende brytes ord i Celans diktning ofte av ved ytrelsens terskel og nærmer seg stillheten. Denne spenningen i språket kan forstås som et forsøk på å berøre det usigelige.

Resepsjon og innflytelse

Paul Celan inntar en sentral plass i etterkrigslitteraturen som en dikter som uavlatelig satte selve muligheten for diktning etter Holocaust under spørsmål. Hans verk leses ofte som et svar på Theodor W. Adornos diktum om at det å skrive lyrikk etter Auschwitz er barbarisk. Celans diktning kan forstås som et forsøk på å nå den andre gjennom språket, idet den fullt ut erkjenner denne umulighetens vilkår.

Celans innflytelse er mest umiddelbart synlig innenfor lyrikken, der han hadde en dyp innvirkning på både sine samtidige – som Ingeborg Bachmann og Yves Bonnefoy – og på senere diktergenerasjoner.

Hans innflytelse strekker seg også inn i filosofi og kritisk tenkning. Jacques Derrida engasjerte seg for eksempel gjentatte ganger med Celans verk og gjorde det til et sentralt referansepunkt i sine refleksjoner over språk, alteritet og oversettelse. Hans-Georg Gadamer nærmet seg Celan fra hermeneutikkens ståsted og tolket vanskeligheten i hans diktning som et problem om dialogisk forståelse.

På denne måten har Celan blitt et uunnværlig referansepunkt i både moderne litteratur og tenkning, særlig i diskusjoner om språkets grenser og muligheter.

Forholdet til Heidegger

For Paul Celan var filosofen Martin Heidegger en ambivalent skikkelse som legemliggjorde både dyp intellektuell affinitet og dyp etisk spenning. Fra begynnelsen av 1950-årene leste Celan Heideggers verker – som «Væren og tid», «Hva er metafysikk?» og «Skogsveier» – med stor intensitet, og lot seg i betydelig grad påvirke av hans språk og tenkemåte. Heideggersk vokabular og anliggender, om enn ofte omdannet, kan spores i Celans Bremenpristale (1958) og i foredraget «Meridianen» (1960).

Samtidig forble Heideggers vegring mot å fremlegge en tydelig unnskyldning eller redegjørelse for sin tilknytning til nazismen en alvorlig etisk sak for Celan, som jødisk overlevende fra Holocaust.

I juli 1967 holdt Celan en opplesning ved universitetet i Freiburg og besøkte dagen etter Heideggers fjellhytte i Todtnauberg i Schwarzwald. Dette møtet har ofte blitt betraktet som et øyeblikk ladet med muligheten for dialog og forsoning; Heidegger artikulerte imidlertid ingen avgjørende uttalelse om sin fortid, og Celan skal ha blitt skuffet.

Diktet «Todtnauberg», skrevet kort tid etter dette besøket, iscenesetter et samspill mellom håp og stillhet, forventning og frustrasjon, og har blitt en sentral tekst for forskere som undersøker deres innbyrdes forhold. Møtet mellom Celan og Heidegger fortsetter å bli tolket som en «uavsluttet dialog» som legemliggjør det konfliktfylte møtet mellom diktning og filosofi i skyggen av det tyvende århundrets historiske traume.

Forfatterens opplesninger

Mellom 1954 og 1968 spilte Paul Celan inn opplesninger av sine egne verk som ble sendt på tyske radiostasjoner. Disse opptakene ble senere utgitt i flere formater: dobbel-LP-en «Gedichte und Prosa» (Dikt og prosa, 1975), dobbelt kassettsettet «Ich Hörte Sagen» (Jeg hørte si, 1997), en lydbokutgave med mini-CD «Ich Hörte Sagen» (2001) og dobbel-CD-en «Ich Hörte Sagen» (2004).

I 2020 ble en omfattende dobbel-CD, «Todesfuge: Gedichte und Prosa 1952–1967» (Dødsfuge: Dikt og prosa 1952–1967), nyutgitt med tidligere upubliserte opptak.

Diktningens vesen: «flaskepost»

Paul Celan beskrev diktningen som en «flaskepost» (Flaschenpost), en formulering fra hans tale ved mottakelse av Bremens litteraturpris i 1958. Han forestilte seg diktet som en beskjed kastet ut i havet uten en fast adressat, i stedet rettet mot en ukjent «noen» i fremtiden.

Denne metaforen understreker at diktningen ikke forutsetter en fast mottaker. Samtidig er den ikke ren monolog: den forblir en språkhandling som ikke gir avkall på muligheten for å nå den andre. For Celan er diktning et forsøk på å nå en annen, selv midt i en historie av brudd og et språk merket av ødeleggelse.

Celan antydet videre at diktet er noe som er «underveis», og som eksisterer i tid idet det venter på et møte. Lik en flaske kastet i havet driver det av sted, overlatt til muligheten for at det en dag kan bli funnet et sted, av noen.

Lesningens vanskelighet og mulighet

Celans diktning tar utgangspunkt i verdens oppløsning og tap og forsøker å rekonstruere språket ved dets grenser. Den motstår forståelse mens den likevel streber etter å nå den andre – en ytterste form for språklig kunst.

Ved å motstå tolkning setter hans diktning selve tolkningshandlingen under spørsmål. Kommentaren nærmer seg ofte en form for «kryptografisk dekoding», men nettopp denne umuligheten utgjør verkets kjerne.

Likevel fortsetter disse diktene å bli sendt ut som «flaskepost», adressert til ukjente lesere.